Fornybar energi har blitt billigere

Billigere finansiering har vært med på å gjøre fornybar energi konkurransedyktig. Men bak suksessen lurer to farer.

Fallende teknologikostnader og stadig mer effektiv prosjektutbygging forklarer mye av suksessen til vind- og solenergi. Men en tredje faktor har kanskje ikke fått sin fortjente del av æren: de lave rentenivåene.

Den viktigste målestokken er strømprisen pr kilowattime som et prosjekt er forventet å levere. Typisk beregner prosjektutbyggerne en gjennomsnittlig strømpris over prosjektets 20 første år i drift. Denne energikostnaden kaller finansanalytikere levelized cost of energy, eller LCOE, skriver Ivar Slengesol, han er utlånsdirektør for industri og miljøteknologi i Eksportkreditt Norge.

Fordi fornybare energiprosjekter har relativt lave driftskostnader – vann, vind og sol i seg selv er jo gratis i motsetning til kull, olje og gass – så er utbyggingskostnadene og måten de blir finansiert på spesielt viktige.

Nesten en halvering av kapitalkostnadene
La oss tenke oss at utbyggings- og driftskostnadene for fornybare energiprosjekter er uendret over tid. Samtidig faller rentenivåene. Avhengig av utgangspunktet, vil en halvering av et typisk prosjekts vektede gjennomsnittlige kapitalkostnad – kjent som WACC – redusere strømkostnadene pr kilowattime som skal produseres, altså LCOE, med mellom 20 og 50 prosent.

Og voilá: fornybar har i løpet av få år gått fra «alternativ energi» til å dominere global utbygging av ny kraftproduksjon.

Banker og investorer flokker til fornybar energi
Her er et eksempel. For noen uker siden signerte jeg låneavtalen på vegne av Eksportkreditt Norge for refinansieringen av et offshore vindprosjekt. Prosjektet oppnådde langt bedre lånebetingelser enn de opprinnelige fra 2012. Og mens prosjektet fra begynnelsen hovedsakelig var finansiert av offentlige långivere, den Europeiske Investeringsbanken og eksportfinansieringsinstitusjoner, er nå Eksportkreditt Norge (som har gitt et fastrentelån til prosjektet) sammen med ti kommersielle banker i transaksjonen.

De offentlige finansieringskildene er altså erstattet av kommersielle. Dette er bare ett av mange offshore vindprosjekter som har blitt refinansiert i et siste. Kommersielle banker har virkelig fått opp appetitten for havvind. De er blitt komfortable med teknologien, leverandørene og utbyggerne, et tydelig tegn på at offshore vind er i ferd med å bli en moden industri.

Også store aktører som investerer egenkapital for en relativt sikker, langsiktig avkastning flokker nå til fornybar energi. Bloomberg New Energy Finance rapporterer at institusjonelle investorer som pensjonskasser og forsikringsselskap tidoblet sine investeringer i fornybar energiprosjekter i Europa fra 2010 til 2016.

Gode nyheter…
Et par aktuelle hjemlige eksempler:

På Fosen, Europas største landbaserte vindkraftprosjekt, som nå er under bygging, er det tyske og finske pensjons- og forsikringsselskaper som har kommet med egenkapitalen sammen med Statkraft og TrønderEnergi.

Og forrige uke denne uka meldte DN at tidligere Telenor-topp Fredrik Baksaas blir sjef for et nytt fond som skal hente inn 100 milliarder kroner til fornybarinvesteringer.To farer for fornybar energi
Alt dette er gode nyheter for grønn teknologi.

Men så er det baksiden: to risikoer.

Den ene er at investorer og bankers økende fornybarappetitt delvis skyldes at de har få gode plasseringsalternativer for pengene sine med dagens historisk lave rentenivåer. (En annen årsak er at spesielt institusjonelle investorer i økende grad søker bærekraftige investeringer).

I tillegg er som nevnt grønn energis konkurranseevne særlig avhengig av lave kapitalkostnader. Dermed er fornybarsektoren ekstra sårbar for et nytt sjokk i finansmarkedene a-la 1987, 1998 og 2008, eller hvis rentenivåene skulle stige raskere enn ventet fra dagens nivå.

Politisk risiko og lav konkurranse øker finansieringskostnadene
Den andre risikoen er at mindre utviklede land misser den grønne bølgen. Tre fjerdedeler av Afrikas befolkning har ikke tilgang til elektrisitet. Det er dyrt å være fattig. Risikoen blir ansett som høy fordi statsøkonomien er skral og fordi offentlige institusjoner og infrastruktur fungerer dårlig. Investorer og långivere krever derfor langt høyere avkastning og renter enn i for eksempel Vest-Europa.

Den lave konkurransen – det er få internasjonale banker og investorer i mindre utviklede land- bidrar også til å drive opp finansieringskostnadene.

Selv innen EU varierte gjennomsnittlig WACC for landbaserte vindenergiprosjekter i 2014 fra mellom 3,5 prosent i Tyskland til 12 prosent i Hellas, i følge en rapport. I mindre utviklede land kan WACC være høyere enn 12 prosent.

Eller som en finansnerd ville sagt det: i mindre utviklede land resulterer høy WACC i høy LCOE, altså strømprisen som strømkjøpere eller skattebetalere (via subsidier) må betale.

Ingen vidunderkur, men muligheter
Det finnes ingen vidunderkurer for å redusere finansieringskostnadene i utviklingsland. Paris-avtalen legger opp til at rike land skal bidra, blant annet gjennom Det grønne klimafondet og utviklingsbanker.

At det er mulig å få med investorer og långivere i mer utfordrende markeder har blant andre Scatec Solar demonstrert, med prosjekter i land som Honduras, Mosambik og Egypt.

Ivar Slengesol

er utlånsdirektør for industri og miljøteknologi i Eksportkreditt Norge. Han har tidligere arbeidet med ledelse, prosjektutvikling og finansiering av fornybar energiprosjekter i Eksportfinans, OceanWind, Shell og Verdensbanken. Slengesol har utdannelse fra USA og Sveits.

Kommentarer

kommentarer