Vindkraft til petro i nord er for dyrt – ennå

Det vil være samfunnsøkonomisk dårlig butikk å bruke vindkraft som energikilde til petroleumsvirksomhet i polare strøk. Men det kan endre seg.

Med Johan Castbergfeltet som studert case konkluderer mastergradsstudent Kseniya Pak ved Handelshøgskolen Nord universitet at (den gang) Statoil tok et riktig valg da selskapet valgte tradisjonell gassturbinløsning for energiforsyning til feltet, skriver Highnorthnews.com.

Pak har undersøkt hvorvidt det ville være mulig å forsyne Castbergprosjektet med energi fra vindkraft, eventuelt også i kombinasjon med gassturbin.

Konklusjonen fremstår som nokså negativ for dem som håper at vindkraften kan erstatte energi laget av gasskraftverk – i alle fall i overskuelig fremtid.

For at samfunnsregnskapet skulle bli positivt ved å bruke vindkraft som energikilde, måtte CO2 avgiftene og gevinsten ved spart gass minst bli tredoblet, eller investeringskostnadene redusert tilsvarende med 70 prosent.

CO2-avgiftene må opp

Imidlertid, skriver Kseniya Pak, dersom CO2-avgiftene skulle stige opp mot 11 ganger størrelsen av hva de er i dag, som Parisavtalen indikerer, og dersom Norge følger på en slik politikkutvikling, så kan tanken om vindkraftenergi for tilsvarende prosjekter havne på plussiden.

Paks utgangspunkt har vært ønskene om grønne energialternativer også for olje- og gassvirksomheten i de nordligste områdene. Som kjent gikk Statoil (Equinor) bort fra alternativet med kabel fra land ut til Castberg på grunn av de store kostnadene ved prosjektet.

Dagens teknologi ikke er moden for å kunne brukes under de ekstreme forholdene i Barentshavet og de øvrige nordområdene. De off-shoreløsningene som finnes, f. eks i Danmark og i Japan er rett og slett ikke robuste nok, eller dimensjonert for å gjøre jobben så langt nord.

De modellene Kseniya Pak har brukt i sine beregninger er imidlertid overførbare også til kommende prosjekter.

Påpeker svakheter i dagens metoder

Professor Terje A. Mathisen ved Nord universitet har vært veileder for Pak, og han poengterer at masteroppgaven viser hvordan forbedrede tekniske løsninger vil gjøre vindmøller mer attraktive.

– Videre pekes det på svakheter i dagens vurderingsmetoder, der man for eksempel ikke verdsetter alle typer miljøforbedringer og inkluderer alle kostnadselementer. Resultater fra oppgaven bør være av interesse for både politikere som regulerer slike utbygginger og selskapene som søker bedre måter for å måle lønnsomheten av sine aktiviteter, sier Mathisen.

Kseniya Pak selv innrømmer at hun bli litt skuffet av sine egne forskningsresultater.

Dette er fremtiden

– Jeg visste jo at vindkraftturbiner er dyre, men at det skulle bli så vidt kostbart var litt nedslående egentlig. Ikke desto mindre, jeg tror dette er fremtiden.

De teknologiske utfordringene kan løses gjennom trinnvis utvikling av vindkraftturbinene, tror Pak. Hun peker særlig på store havdyp, og det at vindturbinene må ha like lang levetid som utvinningsprosjektet, som de store utfordringene.

Masterstudenten fra Tasjkent i Usbekistan ønsker å fortsette med studiene i bærekraftige energiløsninger, og søker nå etter doktorgradsstudier i både Bodø og Tromsø.

– Jeg vil gjerne fortsette, både med å utvikle de beregningsmodellene jeg har brukt for å se på samfunnsnytten av slike vindturbiner i offshorevirksomheten. Jeg kan også tenke meg å forske videre på å etablere ett sentralt vindkraftverk som kan forsyne flere plattformer eller prosjekter i Barentshavet.

Positivt fra Rosneft

Kseniya Pak har allerede også vært i kontakt med det store russiske energiselskapet Rosneft med tanke på innsamling av flere rådata til sin videre forskning.

– Jeg ble veldig godt mottatt der, og ønsket velkommen til å besøke kontoret deres i Oslo, forteller Pak, og fortsetter;

– Jeg er overbevist om at fremtiden ligger i grønne energikilder også for petroleumsvirksomheten, men det trenges politiske beslutninger og mål for at selskapene skal ta disse i bruk, sier Kseniya Pak til High North News.

Kommentarer

kommentarer