All energi under en kam

EUs indre energimarked er et Pandoras eske av interessemotsetninger. Blir norske behov ivaretatt? Spørr professor Henrik Bjørnebye i denne kronikken.

Den 2. februar skal Stortingets energi- og miljøkomité behandle innlemmelsen i EØS-avtalen av EUs tredje energimarkedspakke. Denne pakken ble vedtatt i EU allerede i 2009, og har skapt hodebry for norsk forvaltning på flere punkter. Det er likevel først i senere tid at EUs lovgivningsaktivitet på energiområdet virkelig har skutt fart. Saken som er til behandling i Stortinget nå kan derfor vise seg å være som krusninger å regne sammenlignet med hva vi har i vente. I den kommende regelflommen står også prinsippene for fremtidig norsk forvaltning av kraftsektoren på spill.

Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs elektrisitetsmarked. Lovgivning som skal sikre dette markedets funksjon må innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i Norge. EUs arbeid de siste årene med å etablere en energiunion vitner om ambisiøse energipolitiske målsettinger. Formålet er å opprette et felles EU-marked for elektrisitet (og gass) som ivaretar hensynene til klima, forsyningssikkerhet, konkurranseevne og forbrukerbeskyttelse.

Erfaringene fra det nordiske kraftmarkedet viser at grenseoverskridende krafthandel har mye for seg. Idéen om ett felles kraftmarked med like konkurransevilkår i hele EU/EØS-området er likevel problematisk. Kraftmarkedene i Europa er grunnleggende ulike. Noen systemer er dominert av kullkraft, andre av kjernekraft og atter andre av fornybare kilder. Forskjellige geografiske, demografiske og industrielle forhold har betydning for infrastrukturløsninger. Også markedsforholdene er ulike, fra det velfungerende nordiske markedet til regioner hvor forbrukerne knapt kan velge leverandør. Det er ikke opplagt at de forskjellige utfordringene disse systemene står overfor bør løses gjennom felles regulering.

Målsettingen om å samle ulike kraftmarkeder i et ambisiøst politisk og rettslig prosjekt har ført til enorm EU-lovgivningsaktivitet. Den tredje energimarkedspakken har de siste årene dannet grunnlag for vedtakelse av en rekke «network codes» som regulerer de fleste sidene av kraftmarkedet. Reglene er utarbeidet på grunnlag av bred bransjedeltakelse, hvor også norske aktører er involvert, men prosessen har sine svakheter: Et svært omfattende regelverk med vidt anvendelsesområde er vedtatt på kort tid med begrenset demokratisk innflytelse.

De 454 sidene med kraftmarkedsregler inntatt i danske EU-Tidende er så tekniske og detaljerte at man helst bør være både ingeniør, økonom og jurist for å forstå rekkevidden av dem. Siden de er vedtatt som forordninger, må de gjennomføres ord for ord i norsk rett uten tilpasninger ved en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen. I november 2016 fremmet EU-kommisjonen dessuten et nytt og omfattende lovforslag for energisektoren i den såkalte vinterpakken.

Disse lovgivningsinitiativene omfatter regler om fornybarmål, nettilknytning av kraftverk, systemdrift, flaskehalshåndtering, kapasitetsutnyttelse på utenlandskabler, støttesystemer, energieffektivisering, forbrukerbeskyttelse og mye mer. Vi står overfor en prosess som søker å nå alle målene for energiunionen på en gang. Det er en uhyre krevende øvelse for myndighetene som skal sørge for nasjonal gjennomføring.

Mest bekymringsfullt er at det er vanskelig å overskue konsekvensene av alle reglene på et område med mange potensielle interessemotsetninger både mellom land og mellom aktører. Regulering av overføringskapasitet på en kraftkabel mellom Norge og Tyskland kan tenkes å påvirke kraftpriser, nettleie og samfunnsøkonomi. Det er ikke gitt at norske aktører og kraftkunder er tjent med de samme løsningene som dem som befinner seg i Tyskland eller andre EU-land.

Norske myndigheter har gjort en fremragende jobb i å ivareta norske energipolitiske interesser innenfor det

handlingsrommet EØS-avtalen gir. Nå er handlingsrommet i ferd med å forsvinne fra deler av sektoren, og det er lite forvaltningen kan gjøre med situasjonen. De nye reglene er i all hovedsak EØS-relevante og må vurderes for innlemmelse i EØS-avtalen. Som integrert del av det nordiske kraftmarkedet er det dessuten vanskelig å se for seg at Norge skal ha andre løsninger enn EU-landene Sverige, Finland og Danmark. Isolasjon er verken en god eller realistisk løsning.

Dermed er det opp til politikerne å vurdere om fordelene på andre områder oppveier ulempene ved å slutte seg til et uoversiktlig regelverk med usikre konsekvenser i en situasjon hvor vi stort sett allerede har oppnådd reglenes formål. Spørsmålet kommer ikke helt på spissen ved Stortingets behandling av den tredje energimarkedspakken nå i februar, hvor det særlig er Norges forhold til EU-energibyrået ACER som har fått offentlig oppmerksomhet. Det tar nok likevel ikke lang tid før en enda større lovgivningspakke finner veien til EØS-komitéen. Da kan det være grunn til å stille spørsmål ved om norske interesser er tilstrekkelig godt ivaretatt i regelverket, enten det er ACER eller nasjonale regulatorer som skal håndheve det. At reglene er for kompliserte til å gi et sikkert svar, gjør ikke spørsmålet mindre aktuelt.

Henrik Bjørnebye
Professor
henrik.bjornebye@jus.uio.no

Denne kronikken er også trykket i Klassekampen 15. januar 2018.

Kommentarer

kommentarer