Høyt spill om norsk klimapolitikk

I slutten av juli i år foreslo Europakommisjonen en innsatsfordelingsavtale for klima: et overordnet klimapolitisk rammeverk frem mot år 2030 for de sektorene som ikke er med i EUs klimakvotesystem (bygninger, transport, landbruk og avfall).

EU ønsker å legge til rette for fleksibel gjennomføring av de nasjonale forpliktelsene for disse sektorene, altså at deler av de nasjonale forpliktelsene vil kunne godtgjøres gjennom tiltak i andre land. Mer enn ett år før kommisjonen la frem sitt forslag, fikk regjeringen bred støtte fra Stortinget for at Norge skal bli en del av avtalen. Det er sjelden at Norge ber om å få bli med i EU-avtaler dersom ikke EU først har gitt beskjed om at det er EØS-relevant. Det er enda mer uvanlig at slike initiativer kommer før vi vet hvordan EU-beslutningen faktisk vil bli.

EU har allerede en innsatsfordelingsavtale frem mot 2020 (som Norge ikke er med på), men hittil har man ikke utviklet omfattende systemer for finansiering av utslippsreduksjoner andre steder. Det er stor usikkerhet om den nye avtalen vil kunne gi norske myndigheter det de er på jakt etter: vi vet ennå ikke hvordan regelverket for utslippsreduksjonssamarbeidet vil bli utformet, om det vil opprettes et velfungerende system for gjennomføring av tiltak i andre land eller om det i det hele tall vil bli et særlig stort tilbud av billigere tiltak.

Det vi vet med sikkerhet allerede nå, er at innsatsfordelingsavtalen vil sette konkrete mål for utslippsutviklingen for sektorene den omfatter, både for sluttåret 2030, men også for hvert enkelt år frem mot 2030. Slik detaljert målstyring er helt nytt i norsk klimapolitikk. Dette vil kunne få spesielt stor betydning for transport: Utslippene fra veitrafikk i Norge har vokst med 30 prosent siden 1990. Olje- og gassvirksomheten, der klimautslippene nesten er doblet siden 1990, faller utenfor avtalen så vi vil ikke kunne få slik direkte styring av utslippene her (denne sektoren er med i klimakvotesystemet). Men vi kan risikere at det blir et økt påtrykk for klimatiltak i jordbruket – en lite sentral sektor i norsk klimapolitikk så langt.

Regjeringens motvilje mot å utvikle en konkret norsk klimapolitisk strategi frem mot 2030 skaper et inntrykk av at de satser stort på at innsatsfordelingsavtalen vil fjerne behovet for store innenlandske utslippskutt. Men de risikerer at resultatet blir det motsatte. Dette vil antagelig glede Venstre, som hele tiden har snakket om EU-avtalen som om den ikke åpner for fleksibel gjennomføring.

Men mye er ennå uavklart. EU-landene, kommisjonen og Europaparlamentet har ennå ikke begynt å forhandle. Brexit gjør EU-diskusjonene ekstra krevende: Hvilken posisjon Storbritannia tar vil bli avgjørende for hvor lang tid det vil kunne ta for EU-landene å bli enige – og hvordan den endelige beslutningen vil se ut. Norge lyktes med å få klare referanser til Norge inn i forslaget til avtale, men det vil bli mye mer krevende å bli hørt i det klimapolitiske bikkjeslagsmålet vi nå kan vente oss i EU.