Nye rammer for det europeiske energimarkedet

Europaparlamentet stemte nylig for å øke fornybarmålet til 35 prosent og energieffektiviseringsmålet til 40 prosent i 2030. Hva betyr disse målene og alle lovparagrafene som følger med dem for klima, forsyningssikkerhet og grønn vekst i Norge?

Stortinget skal i vinter ta endelig stilling til gjennomføringen av EUs eksisterende regelverk for energimarkedet (tredje energimarkedspakke) i norsk rett med nødvendige tilpasninger under EØS-avtalen. Regelverket er fra 2009, og prosessen i Norge er flere år forsinket, skriver Knut Kroepelien, juridisk rådgiver i Energi Norge, på Energi Norges nettsider.

Samtidig holder EU nå på med å vedta neste generasjon regelverk som skal gjelde fra 2020. Dette kalles ofte for «Vinterpakken» eller «CEP Clean Energy for all Europeans». Kommisjonen kom i november 2016 med utkast til åtte nye rettsakter (direktiver, forordninger og beslutninger, altså nytt lovverk) sammen med et utredningsmateriale og meldinger på nærmere 5000 sider. Det er lover om 1) fornybar energi, 2) energieffektivisering, 3) grensehandel med energi, 4) selve utformingen av kraftmarkedet (elektrisitetsmarkedsdirekivet), 4) samarbeid om krisehåndtering, 5) fordeling av myndighet (EUs energibyrå ACER) og 6) styringsdialogen mellom Kommisjonen og medlemslandene (governance) som særlig diskuteres. For å bli vedtatt må Europaparlamentet og medlemslandene bli enige om alt dette som «lovgivere». Alt sammen på over 20 språk og med flere hundre parlamentarikere fra ytre høyre til ytre venstre. Man kan bli svimmel av mindre

I tillegg til disse to regelverkspakkene kommer gjennomføringen i Norge av alt regelverket som allerede er vedtatt i medhold av lovene i EUs tredje energimarkedspakke, de såkalte «nettkodene» som nærmest er å anse som energiforskrifter. De er detaljerte og svært viktige i praksis for dem som skal prøve å drive lønnsom virksomhet til nytte for samfunnet på dette gjennomregulerte og gjennompolitiserte området av økonomien. Trenger vi alt dette?

Svært forenklet handler energipolitikken i dag om klima, forsyningssikkerhet og grønn vekst. Det er bred enighet i Europa om at verken klimautfordringene eller forsyningssikkerhet kan løses av hvert land for seg, men i samarbeid. Økt innslag av væravhengig vind og sol bare forsterker behovet.

Konkurranse på tvers av landegrenser er også et stikkord for å oppnå grønn vekst for et EU som ser ut mot en global konkurransesituasjon hvor Europa relativt sett blir eldre og mindre for hvert år som går.

Samarbeidet i Europa innebærer derfor all denne integrasjonen av fysiske mellomlandsforbindelser (nett og kabler) og det mer abstrakte markedet. Uten reglene ville kostnadene for hvert land med å være selvforsynt hele året, hele døgnet, hvert sekund, og samtidig omstille seg til utslippsfri produksjon og forbruk av energi, bli svært høye. Denne elementære samfunnsøkonomiske tilnærmingen er derfor nedfelt i EUs grunnlov (TFEU) på energiområdet samtidig som hensynet til nasjonal suverenitet ivaretas. Også EØS-avtalen er basert på denne «spagat-logikken». Så kan man alltid spørre seg om man går over grensen for det som bør være nasjonalt ansvar, og om detaljrikdommen virkelig er nødvendig, men i prinsippet er regelverket en konsekvens av behovet for dypt samarbeid.

Les resten av kommentaren av Knut Kroepelien, juridisk rådgiver i Energi Norge

Kommentarer

kommentarer