Energi-strategien som lurer alle?
Mange har sikkert undret seg over at tyske banker og pensjonsfond i økende grad overtar planlagt, men konkursutsatt, norsk vindkraft (og småkraft), nå sist det vindkraftverket som planlegges på Kvaløya i Tromsø, skriver Odd Handegård i dette innlegget.
Men hvordan kan investorer fra EU – som skal selge krafta videre til konkrete produksjonsbedrifter – få økonomi i dette, når norske vindinvestorer verken klarer seg med subsidiering gjennom de «grønne» sertifikatene, eller med den store prisøkningen på norsk kraft som kommer når de neste eksportkablene settes i drift?
Jeg har ikke full oversikt over alt de tyske investorene har forhandlet seg fram til av økonomiske fordeler, men én ordning er kjent, nemlig en ny statlig långivergaranti som administreres av Garantiinstituttet for eksportkreditt.
Når Alcoa Norge i Mosjøen nylig har inngått en langsiktig avtale om å kjøpe strømmen fra det planlagte, «tyske» vindkraftverket på Kvaløya i 15 år, så skyldes det ingen spesiell tysk interesse for norsk vindkraft. Formelt sett skal smelteverket i Mosjøen bruke vindkrafta, men i praksis er det noe helt annet som skjer: Når ustabil vindkraft er kommet inn på det norske nettet, blir den «sauset» i hop med annen kraft, og ingen kan lenger si noe om hvor de enkelte elektroner kommer fra.
I praksis vil Mosjøen derfor fortsatt produsere aluminium med den stabile tilførsel av kraft de trenger (norsk vannkraft), mens den ustabiliteten som vil oppstå når mye vindkraft kommer på nettet, vil bli dyttet over på norske husholdninger. Også de øvrige utenlandske interessene for nye norske vindkraftverk har liknende strategier. I tillegg til anlegget i Tromsø der Siemens Gamesa/Siemens Project Venture og Ärtzeversorgung Westfalen-Lippe har kjøpt vindprosjektene, har følgende vindkraftprosjekter utenlandske (del)eiere:
• Credit Suisse og sveitsiske BKkjøpte i fjor 40 prosent av Norges største vindprosjekt på Fosen
• Forvalteren Blackrock, som er deleid av det norske oljefondet, har kjøpt 100 prosent av Tellenes vindpark i Rogaland og solgt kraftproduksjonen til Google i en 12-årig avtale
• Den tyske finansforvalteren Luxcara kjøpte i fjor Egersund Vindpark
• Den franske forvalteren Ardian kjøpte 49 prosent av Finnmark Krafts vindprosjekt Hamnefjellet.
Når utenlandske interesser investerer i fornybar energi og får vannkraft tilbake, er det et skritt i feil retning.
Heller ingen av disse investorene er interessert i norsk vindkraft. De er interessert i stabil norsk vannkraft – enten den skal brukes i Mosjøen, på Karmøy, til «grønne» datasentre i Danmark eller i Holland, uavhengig av om krafta skal brukes av Apple, Facebook, Walmart, Microsoft, General Motors, Nesle, Alcoa, Hydro eller Ikea. På kjøpet får de pyntet litt på sitt brune, fossile rykte, men det er egentlig et underordnet hensyn. Bedriftene er interessert i langsiktige avtaler for en stabil kraftforsyning, nemlig norsk vannkraft. Og bare det.
Hva så med norske forbrukere som skal få «restkrafta» etter at andre har forsynt seg? De skal jo også ha kraft til klesvask, middagslaging, dusjing og panelovner. Situasjonen blir ytterligere komplisert av et nytt, tvilsomt trekk ved norsk energipolitikk: Kraftbransjen og myndighetene har nå vedtatt å bygge tre nye eksportkabler til EU, slik at nesten halvparten av vår vannkraft skal kunne eksporteres. Konsernsjefen i Agder Energi opplyste nylig at ytterligere tre kabler skal prosjekteres. Når så vesentlige deler av norsk fornybar energi skal eksporteres, blir resultatet et stort kraftunderskudd i Norge. Underskuddet må dekkes av importert fossil energi fra EU, og av ustabil vindkraft fra EU og fra Norge. Det «grønne» skiftet, skal delvis bli et «brunt» skifte. Norsk energipolitikk vil gjøre den norske strømforsyningen så ubalansert og varierende at noe må gjøres for å dempe de verste problemene for norske strømkunder.
Tiltaket myndighetene håper skal bidra til å berge noe av landets hasardiøse energipolitikk er «smarte» strømmålere, som innen 1. januar 2019 skal installeres i alle norske hus og hytter. De skal ikke bare måle vårt strømforbruk i antall kilowattimer. I tillegg skal de nye målerne registrere om vi bruker strøm når det er høy belastning på nettet eller ikke. «Effektprising» skal innføres og strømprisen skal variere med belastningen på nettet, og gi skyhøye strømpriser om morgenen og rett etter arbeidstid. Vannkrafta har alltid taklet de vanlige døgnvariasjonene i det norske strømforbruket – det gjør ikke vindkrafta!
Når den norske strømforsyningen blir vesentlig mer ubalansert og varierende er det de nye strømmålernes jobb å dempe problemene for norske strømkunder. Husstandene skal bære kostnadene, både prismessig og velferdsmessig, med utbyggingen av vindkraft i EU og Norge.
Man bør her være klar over at myndighetene ikke bare krever at forbrukerne skal velge mellom høye overpriser på strøm og flytting av el-forbruket til tider på døgnet når vi vanligvis ikke trenger strømmen. Myndighetene har i tillegg sikret seg i forskriftene at hvis ikke prisstigningen i de nye «effektprisene» hjelper, vil enkelte lokale boligområder, ja, hele bydeler trolig kunne bli koplet ut i problematiske perioder. (Paragraf 4.2 om bryting/struping, i NVE Dokument 7/2011, side 8). I første omgang blir nok ikke denne muligheten brukt. Først vil man sikkert prøve med diverse apper som forbrukerne må kjøpe for «frivillig» avstengning av varmtvannsbereder, panelovner, varmekabler etc.
I siste instans gjelder denne saken kontrollen med norsk vannkraft. Den energistrategien de virkelig store internasjonale konsernene nå har, truer ikke bare forsyningssikkerheten til «folk flest» i Norge. Også de grunnleggende prinsippene i norsk energipolitikk trues – i realiteten også hjemfallsretten. Kontrollen er under angrep fra flere kanter. Hjemfallsrett er verken knyttet til vindkraft eller småkraft. Når utenlandske interesser investerer i fornybar energi og får vannkraft tilbake, er det et skritt i feil retning. Når eksportkapasiteten fordobles og vi er underlagt EUs «friheter», vil det bety «fri flyt» også av vannkraft. Og om de prosjekterte kablene blir bygd, vil oppkjøpet i EU av såkalte «opprinnelsesgarantier» på norsk energi, på sikt kanskje gi EU fortrinnsrett til norsk vannkraft. Dessuten: Flere av partiene på Stortinget har stadig som mål å privatisere enda mer av Statkraft.
Odd Hangegård
Tromsø
Kommentarer
Om forfatteren
