Norsk fornybarpolitikk: Tre anbefalinger

Utfordringer skapt av uregulerbar fornybar kraft gjør at politikere nøler. Vindkraft produseres når det blåser, solkraft når sola skinner og elvekraft når vannet renner. Dette gjør det vanskeligere å tilpasse produksjonen til behovet.

En stor dose solkraft er spesielt utfordrende. Når sola går ned, må annen kraftproduksjon raskt økes for å dekke etterspørselen. Slike raske skift er ikke alltid mulig eller det er svært dyrt. Resultatet er en overproduksjon på dagtid og kraftpriser som synker mot null eller blir negative.

Lave og svingende markedspriser rammer i hovedsak kjernekraft, gasskraft og kullkraft. Det er jo flott, sier du kanskje. Men, problemet er at det er disse som så langt har sikret balanse i kraftmarkedet.

Dette er én forklaring på hvorfor Tyskland har utsatt sin lovede nedtrapping av kullkraft, at Storbritannia velger å bygge et gigantisk kjernekraftverk og at New York subsidierer sin kjernekraftproduksjon.

Og, Fatih Birol er spesielt bekymret for politikken. For, som han sa “… mens variabel fornybar energi er en utfordring som energisystemene kan lære seg å leve med, så representerer variabel politikk en mye større risiko.”

Usikre politiske rammevilkår gjør nemlig at investorene nøler. Myndighetene i EU – og Norge for den saks skyld–har siden 2000 innført, endret, nedjustert og fjernet støtten til fornybarproduksjon i et raskt tempo.

Spesielt skadelig er politiske vedtak med tilbakevirkende kraft. Slike vedtak har blitt diskutert i land som Tyskland og Storbritannia og blitt gjennomført i land som Spania og Italia – for å nevne noen få.

Dette har vi forsket på. Vi har brukt moderne investeringsteori til å tallfeste investors risiko. Og vi finner at politisk risiko ofte er mye større enn markedsrisiko. Investor kan håndtere at prisene svinger, men ikke at rammevilkår endres fundamentalt. Frykt for at dette skjer, kan flerdoble avkastningskravet, og investeringene stopper opp.

Derfor må vi, når vi utformer framtidens fornybarpolitikk, ta inn over oss disse to problemene: politisk risiko og ikke-regulerbar kraft.

Jeg har 3 råd til beslutningstakere:

Råd nummer én: Markedspriser bør være fundamentet i Norsk fornybarpolitikk

Med det mener jeg at vi må videreføre vår tradisjon for at all kraft kjøpes og selges i et marked.

Utsatt for markedspriser vil alle som fleksibelt tilpasser sin produksjon og sin etterspørsel premieres. Investorer vil oppmuntres til å velge løsninger med reguleringsevne der de kan. Og, til å utvikle lagrings- og transportløsninger på sikt.

Europas insistering på å skjerme fornybarprodusenter mot prisrisiko ved å tilby politisk fastsatte tariffer har vært et feilgrep. Politisk risiko har erstattet markedsrisiko. Ved at faste tariffer har blitt kraftig nedjustert, gjerne med tilbakevirkende kraft.

Og regulering av én pris, skaper behov for flere regulerte priser for at markedet skal fungere. Som kapasitetsprising. Det baler på seg.

Det er derfor EU kommisjonen i sine retningslinjer for fornybarstøtte fra 2014 sier at faste innmatingstariffer må erstanttes av markedsbaserte støtteordninger. Tyskland og Storbritannia har begge endret sine støtteordninger i tråd med dette, og flere vil følge etter.

Norge har gjort mye rett. Men, den korte virkeperioden og den brå avslutningen på elsertifikatordningen, har skapt spesielt store utfordringer for store, regulerbare vannkraftutbygginger.

Og—jeg undrer på om utformingen av grunnrenteskatten i for stor grad rammer de beste kraftprosjektene—de regulerbare.

Råd nummer to: Den beste fornybarpolitikken er CO_{2
Det betyr avgifter på CO2 som her i Norge. Og EUs kvotesystem. CO2-prising er et treffsikkert virkemiddel—helt uten utilsiktede effekter.}

Og, så virker det i bredden:

• Vi sparer og bruker energien smartere, fordi energiprisene går opp.
• Vi vrir energibruken mot energikilder med lavt karboninnhold, fordi utslipp koster.
• Vi utvikler ny teknologi som gjør omstillingen til et klimavennlig samfunn mulig på lang sikt.

Men, CO₂-prising er ikke tilstrekkelig alene. Omfanget er for lite, prisene for lave og politikerne klarer ikke troverdig å forplikte seg til en stigende CO₂ pris på sikt.

Dessuten blir ikke de positive samfunnseffektene fra innovasjon—såkalte ‘learning spillover’ effekter –reflektert i CO₂-prisen.

Råd nummer tre: Støtt ny energi- og klimateknologi

Vi må støtte umoden energi- og klimateknologi gjennom subsidier, offentlig eierskap og skattesystemet.

Her er jeg på linje med Energimeldingen. Men Energimeldingen gir få rettesnorer, utover at Enova skal spille en hovedrolle.

Når det gjelder teknologi som alt er der, men som må forbedres, virker det fornuftig med investeringsstøtte forvaltet av Enova samt grønne skatter og avgifter. I valg mellom hva som bør støttes ville jeg prioritert tiltak som:

• Vrir energibruken i varme- og transportsektoren mot elektrifisering og fornybare drivstoff.
• Effektiviserer energibruken i kraftintensiv industri,
• Bedrer kraftmarkedets evne til å integrere mer fornybar kraft (batterier, smarte nett, fleksibel bruk av drivstoff f.eks.)

Dette er alle tre områder som ellers blir understimulert fordi CO₂ prisen er for lav og for lite omfattende. Og fornybarstøtte har bidratt til for lave energipriser. Blant annet.

Når det gjelder radikalt ny teknologi er ikke subsidier og skatter nok. Jeg tenker da på radikalt ny teknologi som karbonfangst og lagring, geotermisk energi på svært store dyp og også på større infrastrukturinvesteringer.

Jeg tviler faktisk på at slike radikale teknologier kan utvikles uten en aktiv stat. Gjerne i samarbeid private aktører og gjerne i samarbeid med flere nasjoner.

Så kort oppsummert:

Veien å gå er å bruke CO₂-prising, la kraftmarkedet styre seg selv og subsidiere utvikling av teknologi som bidrar til en smartere og mer fleksibel bruk av fornybar kraft.

CICERO

Kristin LinnerudSenior Researcher