Vindkraft i Norge er et subsidiesluk uten klimaeffekt

Verden trenger mer fornybar energi, og Norge bidrar og skal bidra, først og fremst med vannkraft. Satsingen på vindkraft er et subsidiesluk uten betydning for klimaet, skriver Ivar Sætre, Torvald Sande, Kjell Traa, Åsleik Rannestad, Hjalmar Inge Sunde, Jostein Soland, Gunnar Berge, Njål Kolbeinstvei fra Seniortanken.

Utvikling av fornybar energi bør intensiveres. Energi vil det alltid være behov for, og ren energi er et viktig gode. Men subsidieringen av vindkraft kan vi stille spørsmål ved. Subsidieringen betaler vi alle over strømregningen som nettleie, unntatt kraftkrevende industri. Når vi bygger ut mer vindkraft vil nettleien øke tilsvarende.

Når markedspris for strøm er 20–25 øre/kWh, og selvkost for vindkraft er 50–55 øre/kWh, må husholdningene betale 30 øre/kWh for hver kWh som blir produsert i vindmøllene.

 

Energibruk og -produksjon
Brutto produksjon av elektrisitet i 2015 var 142 TWh, hvorav vindkraft var ca. 2,5 TWh. Av vår totale energiproduksjon var grønn energi nær 60 prosent. Vår andel av grønn energi er, på grunn av vannkraften, uten sammenligning størst av alle industrialiserte land.

Det ble nylig besluttet å bygge Europas største vindkraftverk i Midt-Norge med i alt 278 turbiner og installert effekt på 1000 MW. Når det settes i drift rundt 2020, vil vindkraft øke til vel 5 TWh, dvs. 3,5 prosent av vår fornybare energi.

Den økningen som derimot vil bli betydelig, er subsidiene via grønne sertifikater, som betales over nettleien, – av norske strømkunder (husholdningene). Når markedspris for strøm er 20–25 øre/kWh, og selvkost for vindkraft er 50–55 øre/kWh, må husholdningene betale 30 øre/kWh for hver kWh som blir produsert i vindmøllene.

Det er antydet at det norske strømnettet totalt må oppgraderes for 200 milliarder kroner på grunn av nye vindkraftprosjekt.

 

Kostnader og konsekvenser
Det planlagte vindkraftverket i Midt-Norge vil kreve en investering på 11 milliarder kroner. Frem til 2035, når grønne sertifikat faller bort, vil subsidiene kunne beløpe seg til ca. 7,5 milliarder kroner. I tillegg vil vindkraftverkene kreve at linjenettet må bygges ut for betydelige beløp, noe som også vil komme som et tillegg på nettleien.

Det er antydet at det norske strømnettet totalt må oppgraderes for 200 milliarder kroner på grunn av nye vindkraftprosjekt.

På kort sikt vil norsk vindkraft ha store økonomiske skadevirkninger for øvrig kraftproduksjon. De nordiske land har et felles kraftmarked (kraftbørs), som nå har overskudd på elektrisitet, og med økt produksjon av vindkraft vil det føre til lavere kraftpriser. Dette skyldes også stor utbygging av vindkraft i Sverige og Danmark. Når i tillegg verdens største atomkraftverk på 1600 MW, blir satt i produksjon i Finland, vil kraftoverskuddet øke ytterligere. Potensielt kan det finske kraftverket, med 80 prosent kapasitetsutnyttelse, produsere 10–12 TWh/år.

Statkraft har deltatt i utbyggingen av vindkraft i Sverige, men har nylig nedskrevet verdien av denne investeringen med 1,75 milliarder kroner.

Energisparing og energieffektivisering skjer kontinuerlig, og det er ikke sannsynlig at totalforbruket vil øke vesentlig, selv med en ny oppgang i økonomien. Det må derfor ventes et ytterligere prispress på elektrisk kraft. Nye vindkraftverk vil med det bli enda mindre konkurransedyktige, og det samme gjelder antakelig all annen ny produksjon av kraft. For norske vannkraftverk vil dette ha som konsekvens at avkastningen til eierne blir betydelig redusert. Ettersom eierne i all hovedsak er den norske stat og norske kommuner, betyr dette at offentlige inntekter fra kraftproduksjon synker.

Husholdningene vil tjene noe på dette, men nettleien vil stige betydelig mer enn strømprisen synker, – og dermed har vi kjøpt oss et problem.

Vannkraften kan også effektiviseres gjennom utbedringer i kraftstasjoner og økning av størrelsen på magasiner.

 

Alternativ ressursbruk
Det synes klart at ingen utbygging av fornybar energi i Norge, med unntak av noen konvensjonelle vannkraftverk, kan bygges ut uten betydelige subsidier. Siden Norge er selvforsynt med elektrisk kraft, vil innfasing av mer føre til at prisen per kWh går ned.

At det skal drives en kontinuerlig utvikling av energiproduksjon og menneskelig aktivitet som er forbundet med dette, bør det ikke være tvil om. Det gjøres over hele verden, og Norge bør følge med på dette. Dette trenger imidlertid ikke gjøres i full skala, men som forsøk, gjerne i samarbeid med andre land. Vindmøller produseres og videreutvikles i Danmark og Tyskland.

Vannkraften kan også effektiviseres gjennom utbedringer i kraftstasjoner og økning av størrelsen på magasiner. Et større magasin vil også virke flomdempende. Bare ved oppgradering/utvidelse av eksisterende vannkraftverk, vil det være mulig å oppnå i størrelsesorden 10 TWh ekstra kraftproduksjon, dvs. fire ganger så mye som den planlagte vindparken i Midt-Norge.

Å bygge ut og eksportere vindkraft, som norske strømkunder må betale dyrt for, er særdeles uklokt.

 

Sluttkommentar
Norge trenger ikke vindkraft for å oppnå fornybarandel på 67,5 prosent i 2020, som er vår forpliktelse ifølge EUs fornybardirektiv. Men, – en massiv lobbyvirksomhet fra miljøaktivister, subsidieglade politikere, ditto energibyråkrater og til og med akademia, vil det annerledes.

Professor Espen Moe ved NTNU uttaler i siste utgave av Gemini (forskningsnytt fra NTNU og SINTEF) følgende: «The point of Norwegian wind power can’t be to produce more electricity for Norway – we already have enough – the point must be to contribute to a renewable electricity system for all of Europe.».

Klarere kan det neppe bli sagt. Poenget er å eksportere den formen for elektrisk kraft til EU som EU har mest bruk for, nemlig regulerbar vannkraft. Å bygge ut og eksportere vindkraft, som norske strømkunder må betale dyrt for, er særdeles uklokt.

Ivar Sætre, Torvald Sande, Kjell Traa, Åsleik Rannestad, Hjalmar Inge Sunde, Jostein Soland, Gunnar Berge, Njål Kolbeinstvei

Seniortanken.

Følg KraftNytt.no på Facebook:

http://www.facebook.com/kraftnytt

Kommentarer

kommentarer